Tuntre

(1949, Danse mi vise, gråte min sang, Einar Skjæraasen)

Elva dreg sitt mørke lynne
gjønnom duse juni-enger
Snipa kvitrer i e strandbjørk.
Erla kvitrer itte lenger.

 

Under berget ligg et tun og
sløres ned i avdags-drømmer.
Konn og kløver duver døsig
inn mot hus tå gammalt tømmer.

 

Skumringstimen, detta vâre
fall i lys og pust og tone,
fanges inn tå sitring-sinnet
i e vakjin tuntrekrone.

 

Født og oppgrodd, alt som levde,
måtte mot no’ større stritte.
Treet ruvde. Treet steg tur
opphavs-djupet som e midte.

 

Hundre ganger vår og sommar
sette vekst og fylde i det.
Hundre ganger haust og vinter
drog se’ makteslaust forbi det.

 

Onga klev i mjuke grener,
ungdom kom og leken trødde,
manndom rette se’ mot lauvet,
gamle sto ved stamma, mødde.

 

Treet løfter se’ i tunet
over år og ætt og minner,
over evig vandring gjønnom
inngangs lé og utgangs grinder.